Distanse fra alt som minner om det vonde

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert noe på bloggen, lest kommentarer og oppdatert meg på andres blogger.

Jeg har distansert meg fra alt som har med barn og prøverør og gjøre. Det er noe i meg som fysisk gjør meg uvel når jeg tenker på bloggen og alt som står der. Livet mitt. Jeg ønsker bare å rømme fra det, ønsket om at det ikke skal være sant er så høyt at det ødelegger meg. Det ødelegger den distansen jeg har klart å bygge opp. Jeg har distansert meg fra virkeligheten. Jeg lever i en eventyrverden. Det er ikke sant.

Grunnen til at jeg fikk lyst til å skrive nå er at jeg tilfeldigvis snublet over blogg-appen min på telefonen, og der hadde jeg fått noen nydelige kommentarer fra  lesere. Det sugde meg tilbake til virkeligheten min og alle de andre jentene jeg deler den med. De er der for meg, akkurat som at bloggen min er der for dem. Så de kan lese at de ikke er alene, at følelsen av å ville punktere hver eneste gravide mage ikke er unormal (dog noe grotesk). Det er virkeligheten vår. Vi kan ikke rømme fra den, for den vil hente deg inn igjen før du vet ordet av det. Du kommer ikke fra den uansett hvor mange ganger man lukker øynene og ber til Gud, eller ønsker det hver gang man ser et stjerneskudd. 

For meg har månedene siden apontanaborten vært både og. Noen dager går jeg en hel dag (!) uten å tenke på nytt forsøk, mens andre dager, er det det eneste jeg tenker på. Dagene mellom tårene blir stadig flere, noen ganger uker, og til og med måneder. Livet mitt har forandret seg totalt. Jeg koser meg igjen sammen med venninner. Jeg elsker å bare være sammen med dem og prate om fjas. Det var noe av det vanskeligste for meg for bare et halvt år siden. Jeg orket ikke å prate om alt og ingenting. Jeg datt helt ut. Jeg interreserte meg ikke for noenting.  

Jeg elsker å bare være MEG! Meg, uten ønske om familie, uten det jeg har vært igjennom, uten den usikre fremtiden. Å få lov til å igjen bare være meg. Venninne, kjæreste og kollega. Uten bagasjen, uten fortvilelsen og tårene.

Vårt 4. forsøk nærmer seg med stormskritt. Planen er å begynne på medisiner igjen rundt begynnelsen av mai. Angsten griper meg fra innsiden. Hva hvis det igjen går i dass? Hvordan vil jeg kunne fungere normalt igjen? Jeg er rett og slett LIVREDD! Jeg er livredd for å håpe, livredd for å falle tilbake i mørket. Livredd for skuffelsen, smertene, fortvilelsen, håpet, og de endeløse dagene med dyp hjerteskjærende sorg, om og om igjen. Noe i meg forteller meg at jeg ikke klarer skuffelsen en gang til, mens ønsket i meg overgår all sunn fornuft. Hvor langt kan jeg gå før det er nok? Jeg tror viljen i meg aldri kommer til å gi opp, men jeg er redd for at psyken kommer til å knekke meg før den tid. 

Venninner og søsken blir gravide om hverandre. Hvordan skal vi takle det uten å bli helt kjørt? For min del prøver jeg å distansere meg litt, for å ikke falle tilbake i mørke tanker. Det er nok vondt for de som kanskje skulle ønske at jeg "brydde" meg mer. Men innerst inne vet de nok at jeg gjør det. Jeg er bare ikke den ivrigste til å spør om ting, og det gjør nok like vondt for meg som det gjør for dem. Det er ingen god følelse å ikke kunne klare å bry seg om det største i livet til de rundt seg! Men hva skal man gjøre? Det går ikke an å legge vekk følelsene av mislykkethet. De velter seg i magen som en voldsom omgansyke. Da er det best å bare være der. Lytte når de prater og være der når de trenger deg.

Jeg heier på alle dere som strever! Og ønsker så inderlig at det vil ordne seg for oss alle.

Våren står for tur, med alt det gode det innebærer. Sol, is, utepils, blomster, fuglesang, sene kvelder og tørr asvalt. Jeg ber om at dere kan kunne nyte det så godt dere kan, lene dere tilbake og puste inn frisk vårluft.

Jeg ber ikke om stillhet i sjela hver dag, alt jeg ber om er minutter og dager med ro. Følelsen av å leve, følelsen av å være normal, bare for en dag i ny og ne.


 

#ivf #prøverør #barnløs #ufrivilligbarnløs #icsi #vår #medmenneske #gravid #roisjela #meditasjon #venn #sorg 

  

 

5 kommentarer

Anonym for nå...

13.03.2014 kl.20:24

Hei. Kom litt tilfeldig over bloggen din via flere blogger. Leste meg noen innlegg nedover, før jeg spratt opp hit igjen, for her måtte jeg kommentere noe. Jeg er ikke noe flink til å kommentere på blogger. Tenker ofte på hyggelige ting å skrive, men glemmer det litt i det jeg leser flere innlegg. Men hos deg ble jeg nødt. Du beskriver mest sannsynlig min hverdag om et-to år. Vi har prøvd i to år, og før jul tok vi de første testene. Mannen skal ta en test til, og deretter får vi den endelige dommen av legen min. Men prøvene til nå har ikke vært så gode. Selv om det er trist å lese hva dere har gått igjennom, så trøster det meg litt å vite at vi ikke er de eneste i hele verden. Jeg føler meg veldig ensom med dette, for vi har i likhet med dere valgt å ikke fortelle det til folk (nå vet jeg ikke om dere har sagt til de nærmeste da...men vi har valgt å ikke si noe med det første hvertfall).

Hvis du kunne tenke deg å kommunisere med meg, også utenom dette kommentarfeltet, så har jeg lagt ved en epost (en anonym sådan, men det er mest for alle andre lesere sin del...)

Huff all anonymiteten gjør meg litt smågal, men jeg er overhodet ikke klar for at folk rundt oss skal vite alt dette.

En stor klem fra en i samme båt (snart hvertfall...) jemovhpb@hotmail.com

Proverorivf

16.03.2014 kl.01:02

Hei.. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det og har hatt det. Det med å ville punktere hver eneste gravidmage jeg ser, kjenner jeg meg veldig igjen i. Man blir frustrert, fysisk dårlig og sliten av å se på andres lykke. Noe som er så vanskelig og etterlengtet til oss som sliter kan være så enkelt og naturlig for andre. Det er jo et helvete. Og for de som trur de vi vet hvordan vi har det, har ikke peiling. Men jeg tenker at vi anonyme bloggere som deler våre opplevelser med denne behandlingen må holde oss sammen! Om du trenger noen å prate med så er jeg her jeg altså!

Det hjelper å ha noen å prate med som er i samme bås. Kan jeg spørre hva som er årsaken deres? Det står sikkert på bloggen men jeg har akkurat sett bloggen din og tenker å lese litt gjennom den når det ikke er midt på natta og luke før sengetid :)

Ikke gi opp

18.03.2014 kl.13:32

Hei! Vil bare sende deg en trøsteklem og ønske lykke til. Har selv gått gjennom 3 ivf forsøk, og jammen lyktes vi på det tredje forsøket. Det er en berg og dalbane, men dette instinktet er så stort i oss, at det er utrolig hva vi går gjennom. Krysser fingrene for deg.

ivfbebis.blogg.no

28.03.2014 kl.13:16

Ikke gi opp: Tusen takk <3

ivfbebis.blogg.no

28.03.2014 kl.13:18

Proverorivf: Tusen takk! Det er godt å ikke være alene om de vonde følelsene! :)

Det er lavt antall svømmere som er problemet, jeg er heldigvis over gjennomsnittet fruktbar.

ivfbebis.blogg.no

28.03.2014 kl.13:22

Anonym for nå...: Jeg krysser alt jeg har for at reisen deres blir kortere enn vår. Det har vært/er ufattelig tøft og tungt!
Jeg prøvde meg også på en anonym mailadresse, men fikk meg en overraskelse da jeg så nvanet mitt i bunnen av mailen! Hehe.. så ja, hvis jeg finner ut hvordan jeg får det vekk, sender jeg deg nok en mail :)
Det er greit å være anonym for å beskytte seg selv mot spørsmål fra bekjente <3

Lykke til!

Skriv en ny kommentar

ivfbebis.blogg.no

ivfbebis.blogg.no

27, Kristiansand

26 år, møtt min prins charming, lagt ut på en reise som jeg ønsker å dele med verden, reisen blir kalt prosjekt-baby og viser seg å være lengre og tyngre enn først antatt! Holding on and staying strong <3

Kategorier

Arkiv

hits