Nye utfordringer, nye muligheter, nytt år.

God nyttår alle sammen! 

Meldinger hagler inn på nyttårsaften, "Takk for det gamle!" "Måtte 2014 bli enda bedre enn det forrige." 

Selv kan jeg ikke for å tenke at jeg håper 2014 blir alt annet enn 2013 var. Jeg kan ikke si takk for det gamle. Takk og farvel blir vel mer riktig. Det skal lite til for at det skal bli bedre. Jeg vil slette året 2013 fra minnet mitt, jeg vil ikke at det skal eksistere. Ironisk nok var det tallet 13, ulykkestallet. Kommer 14 til å bli bedre? 

Romjulen gikk med på å komme seg på beina etter positive tester og store blødninger. Etter mange gode samtaler med venner og familie følte jeg meg som et nytt menneske. Jeg hadde klart det! Jeg hadde kommet over det, uten drama og endeløse netter full av tårer og fortvilelse. Jeg følte meg ovenpå, livet var flott! Jeg koste meg sammen med venner og familie i jula og så med positive øyne frem  mot et nytt år, og en ny vår. Inni meg visste jeg at tomrommet kunne komme. Dagen etter nyttårsaften, stillheten, jula pakkes vekk, vennene begynner på jobb, familie styrer med sitt. Ingen selskaper å stelle til, inegn å ta på seg den tapre maska for. Bare ingenting, intet! Et tomrom... Vakum! 

Jeg hadde jo klart det! Jeg blir så sur på meg selv. Alt jeg vil er å ha det greit, være den positive blide jenta jeg egentlig er, den jenta jeg var i jula. En som ikke lar seg knekke, men som står sterkt uansett hva som kommer. Jeg tenkte som så at når jeg hadde kommet m eg gjennom en spontanabort en dag før julaften, da klarer jeg alt. Nå kan det bare gå oppover! Og jeg var virkelig på vei oppover, jeg klatret sakte men sikkert og fikk hodet over vannet. Jeg fikk endelig smake på livet igjen. Livet i gledesrus istedenfor en enorm tristhet. 

Nå sitter jeg her, dag 3... Tomrommet bygger seg opp, hva nå? Det er ingenting der ute... Livet føles som et evig tiltak å ta fatt på! Tingene jeg gledet meg over og til i jula har blitt mørke høye vegger jeg må klatre over. Opplevelsene jeg vet skal komme i 2014 fryder meg ikke lenger. Alt jeg vil er jo å bli mor! Optimismen spira satt i meg før den glapp, er vekke. Følelsen av at vi aldri skal lykkes er større enn den noengang har vært. Har reaksjonen på det som har skjedd bare ventet slik at jeg kunne få en fin jul? Har jeg undertrykt hva jeg egentlig følte? 

Dag 3 med tårer er et faktum. En enorm tristhet! Følelsen av å ha mistet en kjær venn herjer i hjertet mitt. Det er så vondt! Så ufattelig vondt! Det kan ikke forklares, og heller ikke forståes av de rundt meg. Følelsen av å være tilbake i tomrommet kveler meg! Jeg orker ikke livet som det er, jeg vil starte på nytt! Jeg er så lei av å kjempe mot tårene, jeg er så lei av å leve i et evig vakum. Følselsen av å sitte på sidelinjen. Livet mitt står på vent intil videre. Det føles som å sitte på utsiden å se inn på alle de som virkelig lever. 

Jo mer jeg graver meg ned i det, jo værre blir det. Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg på den "gode" siden av livet, men det krever så mye av meg at jeg må gi tapt. Jeg sitter ikke å synes synd på meg selv, for det er ikke synd på meg. Det er synd på alle rundt meg som prøver å gjøre alt for at jeg skal ha det bra, uten å lykkes. Det er de det er synd på. Alle vennene mine jeg ikke klarer å være der for når de trenger meg. Ikke fordi jeg synes mine problemer er større enn deres, men fordi den mørke skya jeg lever i kveler mine egenskaper som venn. Den gjør meg likegyldig til det meste, og ikke minst ufattelig tiltaksløs. Det krever mye av meg å treffe venner. Når livet i seg selv er et tiltak, er livet sammen med andre enda skumlere å tenke på. Jeg sitter å lurer på om de ser det. Ser de at jeg dør innvendig, ser de at jeg ikke har evne til å glede meg over det de gleder seg over, ser de at jeg bærer på noe bak øynene mine? 

Jeg fortsetter og prøve... Jeg prøver komme tilbake til livet jeg følte på i romjula. Jeg vet jeg vil lykkes, det tar nok bare litt tid...

<3

 

#ivf #prøverør #trist #maktesløs #livet #deprimert #sorg #nyttår #nyeutfordringer #nyemuligheter 

2 kommentarer

Nina

03.01.2014 kl.22:15

Uff kjære deg, skulle ønske jeg kunne gitt deg en klem og sagt det vil bli bra..

Noe jeg og tror det vil, men sannheten er jo at det vet vi ikke..og det er de tankene som er å utrolig vonde..

Kjenner meg så igjen i alt du skriver. Alt er bare et ork og tiltak.og hvordan livet bare står på vent. Håper vi snart kan begynne og leve livet sånn det skal og ikke bare sitte på sidelinjen å se på..

Jeg har troen på at 2014 blir et fint år, og om en stund kan vi forhåpentligvis se tilbake på 2013 og tenke at det var året hvor vi fant ut hvor sterke vi egentlig er..

Sorry for rotete skrevet.

ivfbebis

03.01.2014 kl.22:41

Nina: Rotete skrevet eller ei, det er ordene du skriver som betyr noe <3 Tusen takk!
Jeg håper det blir som du skriver, at 2013 kan bli sett tilbake på som noe som gjorde oss sterkere! Ikke bare året der helvete begynte! Vi får smøre oss med en god dose tålmodighet og pågangsmot og ta fatt på 2014 med en positiv innstilling!

Det er ikke lett når alt synes å butte imot! :/

Men en dag kommer dagen... Den dagen der alt er verdt tårene, strevet og fortvilelsen <3 Jeg håper den kommer for oss begge! Og det litt kjapt ;)

Ufrivillig barnløs

05.01.2014 kl.19:55

Sitter med tårer i øynene.. Uff :( Vet virkelig ikke hva jeg skal si..

Tror nesten vi blir litt som supermennesker av alt vi må gjennom.. Det er jammen ikke enkelt!

Skriv en ny kommentar

ivfbebis

ivfbebis

26, Kristiansand

26 år, møtt min prins charming, lagt ut på en reise som jeg ønsker å dele med verden, reisen blir kalt prosjekt-baby og viser seg å være lengre og tyngre enn først antatt! Holding on and staying strong <3

Kategorier

Arkiv

hits