Følelsen av å ikke strekke til...

Jeg strekker ikke til, jeg gjør bare ikke det.. og sånn er det! Ikke for mannen, ikke for venner, familie, jobb..... ingenting. Jeg går i et evig vakum! Det er ikke det at jeg er egoistisk, jeg bare makter ikke hverdagen! Oppgaver hjemme hoper seg opp, soverommet ser ut som en slagmark fra 2.verdenskrig, badet er et kapittel for seg selv, hybelkaninene kommer krypende ut fra sine hjemmesteder, oppvasken hoper seg opp på kjøkkenenet. Det er tiltak å stå opp, tiltak å dusje og stelle seg for mannen. 

Jeg har ikke vært der for venner og familie. Det gjør vondt, men jeg har ikke hatt noe valg. Det går bare ikke... Mennesker i livet mitt blir gravide, jeg klarer ikke glede meg sammen med de! Hva er galt med meg?? Føler meg som en ussel og ekkel person! Jeg er ikke sjalu, men det setter igang tanker hos meg. Mørke tanker om at vi aldri vil få barn. Og nei, vi kan ikke bare adoptere, vi vil ha EGNE barn! En blanding av OSS, våre gener! 

Jeg sliter med at mange mennesker rundt meg ikke vet hvordan jeg har det, egentlig så vet ingen det, bortsett fra mannen. De lurer kanskje på hvorfor jeg har kort lunte til tider, hvorfor det ikke virker som jeg bryr meg om noe, hvorfor jeg faller ut i min egen verden, hvorfor jeg alltid er nestemt og ikke veldig involvert i ting rundt meg. Hvorfor jeg surrer rundt, glemmer avtaler, glemmer at jeg skal på jobb... kaos! Det hadde vært mye enklere om alle visste det. Da hadde de visst hvorfor jeg oppfører meg som en hagenisse av og til...

Men noen dager får jeg virkelig ånden over meg! Det er akkurat som jeg får krefter fra en annen plass! Jeg er glad, smiler, koser meg med rengjøring, matlaging, jeg klarer å oppføre meg normalt blandt mennesker, jeg klarer å være den jenta jeg var tidligere. Jeg fylles med håp, all tvil forsvinner. I de stundene kan jeg bare glede meg til det endelig skal bli vår tur! Det er så godt når de dagene kommer, jeg lever lenge på de, tar de med i hjertet mitt og henter de opp når "hverdagen" kommer tilbake. Kan det være styrke fra Gud kanskje? Ikke vet jeg... Godt er det hvertfall!




Men så kommer hverdagen igjen, inn i bobla med autopiloten på. Den grå massen blir seigere å leve i..... Til det kommer en ny solskinnsdag!

 

La solen skinne på alle mennesker som har en tøff hverdag <3

 

#ivf #icsi #assisterbefruktning #ivfklinikken #ønskebarn #ufrivilligbarnløs #barnløs #trist #hverdag #soskinn

3 kommentarer

Nina

29.10.2013 kl.16:17

Kjære deg

Du skriver utrolig bra, og treffer fullstendig. Du skriver det vi ufrivillige barnløse tenker en som igjen orker å si høyt. Kjenner meg så utrolig godt igen..

For min del føler jeg ar hee livet mitt står på vent, til når eg blir gravid., alt er liksom et ork nå.. Men bare jeg blir gravid, ja da skal jeg være der for familien , venner og jobb..

Men vi er sterkere enn vi tror:)

Ufrivillig barnløs

29.10.2013 kl.18:11

Sitter her med tårer i øynene.. :( Kunne ønske jeg kunne gi deg en stor, god klem. For jeg skjønner hvordan du har det, jeg har vært der selv.

Nå vet ikke jeg hvor mange rundt deg som vet om dette, men om du føler ting kan bli lettere hvis du snakker litt med familie/venner om det, så synes jeg du skal gjøre det. Tidligere var det bare vår nærmeste familie som visste det, men de var alltid så redd for å si noe galt, eller nevne noe som kunne få meg til å bli lei meg. Men nå har det seg faktisk sånn, at jo mer jeg har snakket om dette, jo bedre har det blitt. Min aller beste venn visste det, en gutt, som ikke forstod alvoret i noe - så det hjalp lite. Men så bestemte jeg meg for å fortelle det til min beste venninne - og jeg har aldri hatt det så bra. Hun er enkel å snakke med, hun lytter, og hun forstår at jeg har det vondt, hun forstår at jeg sliter med å se på andre gravide, hun forstår at det første jeg tenker når jeg hører om noen som har blitt gravid er "faenihelvettelamegdø. Hvorfor henne!? Hvorfor ikke meg!?" osv - selv om hun aldri har vært i min situasjon før. Etter dette har jeg hatt lettere for å snakke med familie om det også, og nå går ting overraskende OK med tanke på situasjonen vi er i...

Håper du finner noe/noen som kan hjelpe deg med å komme deg gjennom hverdagene. Jeg vet det er tungt, og det føles ofte som ett helvette og en kamp å komme seg gjennom dagene. Jeg håper dere snart får barnet dere så virkelig fortjener <3 Krysser fingrene for dere! Håper ting snart føles litt mindre håpløs..

ivfbebis

29.10.2013 kl.22:36

Nina: Tusen takk for det, Nina! Utrolig hyggelig å høre! Det er så godt å høre at vi har de samme følelsene oppi alt dette her. Det er vondt å føle seg alene i verden når man ikke har noen i samme situasjon å prate med.. Andre kan ikke helt forstå alvoret i hva vi føler. Hvor langt nede vi faktisk er til tider.
Jeg sliter også med at livet står på vent.. Jeg har sluttet å leve, jeg bare "er". I et evig vakum!
Sender en liten dose håp din vei <3
Jeg håper det ordner seg for oss begge!
I mellomtiden vet du hvor du finner meg :)

ivfbebis

29.10.2013 kl.22:53

Ufrivillig barnløs: Det er tanken som teller og den klemmen kunne jeg kjenne <3 :)
Kan forstå at gutter kanskje ikke skjønner så mye av det.. For den blir vel vel litt sånn at de tenker "ja, det ordner seg jo med tiden..." De forstår seg kanskje ikke helt på alle hormonene som river i oss under behandlingen, det er jo forsåvidt forståelig :)

Familien min vet det, og et par venninner. Jeg merker også det at jo mer man får pratet om det, jo bedre er det! Men jeg er redd for at de ikke ønsker å høre meg "klage". Men men!
Får håpe spiren fester seg, så livet kan begynne igjen! :)

Igjen og igjen, tusen takk! Dine ord hjelper meg utrolig mye! Klem til deg <3

Skriv en ny kommentar

ivfbebis

ivfbebis

26, Kristiansand

Ønsker å dele mitt liv som ufrivillig barnløs og komme i kontakt med andre som er i samme situasjon.

Kategorier

Arkiv

hits