Tilbake igjen...

1 år, 12 mnd, 52 uker, 365 dager. 

365 dager kan fly forbi veldig fort, men det kan også gå smertefullt sent. 

I helgen var jeg tilbake til plassen og arrengementet hvor jeg mistet i fjor. Der livet ble snudd fra den største lykke til bunnløs elendighet på et tiendels sekund. Jeg har lenge lurt på hvordan det ville bli å komme tilbake dit. Til stedet, arrengementet og menneskene. Jeg har prøvd å ikke tenke på det, og det har jeg klart ganske bra. Helt til vi plutselig var der. Ville hele arrangementet være ødelagt for meg for alltid?

Jeg kan enda kjenne på panikken som bredte seg i meg for et år siden. Hvordan jeg gav totalt blaffen i at jeg brøt sammen midt i trappa med tusenvis av mennesker rundt meg. Jeg gikk i oppløsning. Det summet i ørene mine og all lyd rundt meg ble dempet. Beina mine ble vassne og synet uklart. Kroppen gikk inn i en merkelig tilstand hvor jeg nesten følte at jeg svevde. Jeg var ikke tilstede, jeg bare eksisterte. Eksisterte i et folkehav av ukjente mennesker. 

365 dager siden. Venninnen min lurte på hvorfor jeg brukte så lang tid på do og gikk for å se etter meg. Da hun så meg der midt i trappen trengte hun ikke å spørre hva som hadde skjedd, hun skjønte det. Hun ga meg verdens beste klem. Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Så stod vi der begge to, midt i trappen, grein og klemte i en halv evighet. Folk svirret og kikket. 

Da jeg gikk inn på det samme toalettet i helgen, bredte deg seg en bølge av kvalme i meg. Jeg ble klam, svimmel og følte for å kaste opp. Skjedde det virkelig. Det føles så fjernt.

 

Jeg satt der en stund...

Samlet meg. Børstet av meg vonde minner, hevet hodet og gikk ut igjen. 

 

Vend ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggene...

 

Slutten?

I dag har vi vært på sykehuset og hatt samtale med gynekologen. Det var meg som ønsket en samtale for å få bekreftelse på at det var noe poeng for oss å fortsette.

Jeg håpte innerst inne på å få den bekreftelsen, men nå sitter jeg igjen, tommere enn aldri før!

Hun syns vi burde avslutte. Etter så mange mislykka, var sjangsen for å lykkes veldig liten.

Jeg er utmattet! Hjertet mitt revner!! Jeg har det så ufattelig forferdelig vondt!!

Grå skyer på solskinnsdager

Dagene går og sorgen etter spontanaborten blir bare større og større. Tankene svirrer... Er det i det hele tatt noe vits å prøve igjen? Kommer vi noengang til å lykkes med dette utmattende prosjektet?

Jeg er uendelig sliten og langt nede. En grå sky forfølger meg hvor enn jeg er. Jeg lever i den, og blir ikke kvitt den.

Jeg er dypt frustrert! Hvor er min plass? Hva er meningen med livet mitt?

Tanken på å starte på et nytt forsøk gjør meg kvalm, tanken på å vente like så. Hodet mitt er bare et uendelig stort kaos av tanker!

Jeg orker ikke mer! Jeg makter det ikke! Jeg får ikke sove, mat smaker ingenting, om det er sol eller regn bryr meg midt på ryggen... For inni meg er det bare grått, hver eneste dag! Ingen høydepunkter, ingen lyspunkter. Ingen gleder. Bare likegyldighet og tristhet.

På jobb går dagene greit. Jeg betyr noe for noen der. Pasientene trenger meg og av og til er jeg til og med livsviktig for dem. Vi redder liv. Det er det eneste som gir meg noe, men jobben tar også mye. Jeg blir så utrolig sliten. Når jeg kommer inn døra hjemme og tar av meg "masken" setter jeg meg rett i sofaen og blir sittende. Gjerne en hel dag.

Det ser ikke ut hjemme! Katten røyter en halv kanin om dagen, og det legger seg store klaser med hår overalt. Jeg ser på dem og går glatt forbi. Av og til blåser jeg de avgårde, slik at de ikke lenger er i mitt synsfelt. Badet ser ut som om en støvbombe har gått av der inne. Gulvene er skitne, kjøkkenet er skittent, skittentøyet hoper seg opp som store fjell i vaskekjelleren. Og det å gå ned dit er som å bestige Mount Everest, både fysisk og psykisk. Jeg kan sitte inne en hel dag, selv om sola skinner på utsiden. Jeg drar for gardinene og blir sittende. Jeg vet så utrolig godt at jeg har godt av å komme meg ut, puste inn frisk luft og rette ansiktet mot sola. Men begrepet "dørstokkmila" har for meg blitt "dørstokkmaraton."

Kontrasten fra å endelig være gravid til å miste, var og er ubegripelig stor! Lykkerus til uendelig sorg på et tindelssekund. Lykkerusen man kjente fysisk på kroppen forvandles umiddelbart til en enorm sorg som man kjenner enda sterkere på kroppen. Følelsen av enorm tomhet som kjennes som et stort hull i kroppen, tungpust og følelsen av 200 kilo som ligger over brystet . Alt av sorg, en psykisk "lidelse" om jeg kan kalle det det. Det forundrer meg.

Hva gjør vi videre? Orker vi mer nå? Orker jeg mer nå? Jeg er veldig nærme ved å gi opp nå. Jeg orker ikke dette lenger...

Hva er i det hele tatt sjangsen for å lykkes etter 6 mislykkede forsøk?

#ivf #barnløs #livet #sorg

Spontanaborten er komplett

Det som har skjedd føles helt uvirkelig! Går det virkelig an å ha så uflaks?

Noen dager er "greie", andre er helt forferdelige. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg skal klare å komme meg tilbake til livet. Jeg orker ikke tanken på å starte opp igjen på nytt! Men jeg vet at jeg må...

Jeg er alt annet enn positiv for tiden! Jeg prøver, men jeg får det absolutt ikke til! Jeg lurer meg selv, og bryter totalt sammen når sannheten innhenter meg!

Jeg har det ikke så veldig bra... Men er ikke det ganske normalt da? Det er vel ikke så rart med tanke på det som har skjedd?

Jeg vet ikke hva jeg skal føle jeg. Å ikke føle noenting hadde vært helt fantastisk. Å bare sveve inn i evigheten. Slippe sorg og tårer, smerte og slit. Kroppen min verker! Jeg er helt utmattet av det. Armene henger tungt ned langs kroppen. 200 kilo ligger over brystet mitt og magen kjennes ut som et stort svart hull.

Jeg har ikke lyst til å legge meg, for da vet jeg at jeg må stå opp til en ny dag.

En ny dag uten mening.

Jeg føler meg ubetydelig. Ingen trenger meg.

Jeg er så redd for at vi aldri skal lykkes. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Jeg er jo ikke flink til noe.

Hvorfor skjer dette? Etter alt vi har vært igjennom! Hvorfor? Jeg skjønner det ikke... Det går ikke an å ha så uflaks!

Hvorfor måtte jeg bli gravid for så å miste?

Det føles som det hviler en forbannelse over meg og over oss.

Jeg ønsker meg vekk! Vekk fra virkeligheten. Men det går ikke... Jeg har ikke noe valg. Jeg må stå opp til en ny vond dag, hver dag.

Jeg håper jeg en dag igjen kan stå opp og smile. Glede meg til ting. Glede meg over ting. Le. Føle lykke.

Dette er det mest smertefulle jeg har opplevd. Mest psykisk men også fysisk. Smertene har vært uutholdelige!

Tenk hvis noen kunne våkne meg og si at dette bare var et vondt mareritt!

Det er ikke sant! Det kan ikke være sant!! Dette skjer ikke!

#prøverør #ivf #icsi #gravid #spontanabort #livet #sorg

Min klippe

Min mann er min klippe.

Min bauta.

Et hvilested når verden blir for ond.

Han har hele meg i sin hånd og han skåner meg for det som er vondt.

Han passer på meg.

Han gjør meg glad.

Får meg til å smile, selv om det ikke lenger er noe å smile for.

Min mann gjør alt for meg.

Alt for at jeg skal ha det bra.

Han ville ofret alt.

Gitt alt.

Han setter meg først i alle situasjoner.

Før seg selv og før alle andre.

Han gjør meg trygg.

Han løfter meg opp.

Jeg er så takknemlig for at du er sterk når jeg er svak, selv om ditt hjerte lider like mye som mitt!

#ivf #icsi #prøverør #spontanabort #sorg #gravid #kjærlighet

Våken i et mareritt

Det vonde kapittelet fylt med tårer og smerte skulle være historie, det var historie! Etter lange vonde år med 6 prøverør, tårer, mye smerte, lange netter, knuste drømmer og nytt håp om hverandre, skulle det endelig være vår tur! Vi var gravide!! ENDELIG! Vi feiret, jublet, lo og klemte! Flere ganger om dagen brøt jeg ut i full gledesjubel, "Jeg er graviiiid! Vi skal ha barn!!" Jeg tok tak i mannen og ristet han av glede!

På fredag vinket jeg hadet til mannen og jeg lovet han at jeg skulle passe godt på gullene i magen. Lite visste jeg da hvilket mareritt jeg ville oppleve før jeg kom til å se han igjen.

Som lyn fra klar himmel ble lykkerusen snudd til enorm fortvilelse og dyp sorg!

Skyldfølelsen brer seg i meg! Har jeg gjort noe galt? Hvorfor vil de ikke vokse og leve?

For oss er det ikke slik at vi "bare" kan prøve igjen. Det fungerer ikke slik i ivf-karusellen. Bankkontoen er totalt skrapet etter 5 private forsøk og vi har nå kun 2 offentlige forsøk igjen.

Jeg har fått smake på den ultimate gleden i livet! Det er det som gjør at skuffelsen blir så stor... Å bli gravid etter så mange runder med ivf gav meg en ENORM lettelse og glede over å endelig få livet tilbake! Brått ble det tatt ifra meg igjen... Brått ble jeg kastet tilbake i sorgen! Hvordan skal jeg nå klare å reise meg igjen, slik jeg har klart før? Dette er anderledes, dette er værre, mye værre!

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å løfte meg etter dette. Jeg lever i mitt livs værste mareritt!

Hvordan vil jeg kunne klare å takle enda et nederlag om 7.forsøk også ender negativt? Hva da? Hva vil det være igjen av meg?

Sorgen er så ubeskrivelig smertefull! Jeg får ikke puste!

Så var det lille tvilling nr 2 da, som fortsatt er der inne, men ikke ser ut til å utvikle seg. Tør jeg å håpe på et mirakel? Jeg ber nærmest uavbrutt!

Vær så snill å la meg beholde barnet mitt! Ikke ta det fra meg...

#ivf #prøverør #gravid #spontanabort #tvillinger #sorg #utmattet

Svart hull

Smerten er ubeskrivelig vond! Det føles som om 200 kilo ligger over brystet mitt! Det er tungt på puste. Panikken brer seg gjennom meg!

Hjertet mitt blør...

Overkroppen min er bare et eneste stort svart hull!

Jeg har tidligere skrevet at jeg har nådd bunnen og at jeg aldri kom til å komme der igjen. Jeg tok feil... "Bunnen" var ikke bunnen, og jeg har nå blitt kastet ned i det dypeste hull!

Jeg har ingen idé om hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Hvordan skal jeg klare å ta fatt på livet? Jeg er helt knust...

Jeg orker ikke å leve med dette

Jeg vil bare forsvinne

Tårene bare renner og renner

Smerten er ubegripelig!

Jeg har faktisk bursdag i dag! Gratulerer med dagen, liksom!

Da var det over

Jeg har mistet en tvilling, og den andre er så altfor liten, så den vil gå til grunne den også. Jeg må bare sette meg ned og vente på at den skal komme ut. Livet føles så ufattelig urettferdig og vondt! Jeg har absolutt ingen idé om hvordan jeg skal overleve dette! Jeg er helt knust!

....

I går hadde jeg en styrtblødning, det kom i strie strømmer. Ingen smerter, men MYE blod! Har aldri sett så mye blod komme derfra før! Det kom også ut en klump på størrelse med en tier, og det var ikke bare et blodkoagel, for å si det sånn. Jeg var på tur, 25 lange mil unna mannen. Alene stod jeg der i en trapp, omringet av hundrevis ukjente folk som vrimlet rundt meg. Hulkgråt. Jeg ringte mannen og fikk pressa ut, "jeg blør, kan du komme å hente meg?"

Nå bærer det ned på kvinneklinikken for å se hva som har skjedd. Sannsynligvis så har jeg mistet lille gull. Det er så vondt! Jeg er i sjokk!

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette! Jeg vil bare sove og aldri våkne!

1000-kroners spørsmålet...

Hva føler du nå?

Forvirra?! Jeg kan ikke forstå at dette er mitt liv! Er jeg virkelig så heldig? Er det VIRKELIG mitt liv? Drømmer jeg ikke? 

Det har vært en berg-og dalbane de siste dagene, med litt rosa på papiret innimellom. Jeg har vært helt totalt nervevrak de siste dagene. Tårer av glede og sorg om hverandre! Jeg blir livredd hver gang jeg ser blodet og kjenner smertene i magen og ryggen. Men jeg har fått beskjed om å slappe av siden hcg-prøvene har steget som normalt med to dagers mellomrom. 

Men... Er jeg virkelig så heldig? 

Jeg hvisker til meg selv flere ganger om dagen, "jeg er gravid... JEG ER GRAVID!" 

Vi beveger oss inn i et nytt kapittel, der alt det vonde blir etterlatt i det forrige. Det er historie. Det er vonde minner. Minner om en tid der livet var en eneste stor oppoverbakke. Jeg vil alltid kunne se tilbake på den tiden som en prøvelse. En prøvelse som lærte oss at vi tåler mer enn vi tror, og at sammen er vi sterke! Vi står støtt som fjell! Vi vet jo enda ikke om dette går "hele veien" eller ikke, men uansett så er dette en seier i seg selv! Det er en bekreftelse på at MIN KROPP KAN! Jeg kan! Vi kan! Men dette skal gå hele veien til mål, og jeg gleder meg så inderlig mye til alt som kommer. 

I begynnelsen av rugetiden kjente jeg absolutt ingenting, det var helt dødt i kroppen. Men etterhvert kom tegnene snikende.

  • Ømme stikkende bryster som bare ble værre og værre
  • Frysninger over hele kroppen
  • Generelt veldig frysen hele tiden
  • Ilinger fra lysken og nedover lårene
  • Forstoppelse/treg mage
  • Ekstremt emosjonell (mye mer enn under hormonstimuleringen)
  • Mensenmurringer/brennende følelse i livmor

To dager før jeg skulle teste kjente jeg bare at dette hadde gått veien. Jeg kjente det i hjertet mitt! Jeg er så uendelig lykkelig og takknemlig.

Takknemlig for alle gode ord, alle tanker og alle bønner. Jeg har tårer i øynene og er fullstendig ydmyk og liten i en stor verden! Dette èr mitt liv! Dette er meg, og i meg lever den største gaven i livet. Tenk på det! 

Jeg er så glad for at jeg ikke gav opp mens det stormet som værst rundt oss. Jeg er så glad for at vi klamret oss til håpet. 

I natt legger jeg meg med verdens største smil om munnen.

 

 

#ivf #prøverør #blessed #velsignet #gravid #forsøknr6

Hola frøken engstelig!

Jeg gikk en lang tur i går for å prøve å få kroppen igang igjen etter to uker uten trening. Det skulle jeg få angre på senere! Da jeg kom hjem lå det noe rosa sammen med restene fra lutinusen og jeg gikk rett i kjelleren. Jeg har hatt en kjemisk/tidlig spontanabort tidligere, så jeg var sikker på at det var det samme som skjedde nå. Jeg sjekket trusa hver halvtime resten av kvelden, men det kom aldri noe mer. I dag på morgenen var lutinusrestene lysebrune og utover dagen har det ikke kommet noenting. Jeg er LIVREDD!

Etter alt vi har vært igjennom er det kanskje ikke så rart jeg blir redd. Men alikevel, jeg står på både lutinus (som kan gi blødning) OG klexane som er blodfortynnende sprøyter. Det skal nok ikke så mye til å briste et lite blodkar der inne.

Jeg fikk prate med en sykepleier i porsgrunn i dag og det beroliget meg veldig! Hun sa at over halvparten blør de første dagene rundt forventet menstruasjon og at noen til og med blør som en vanlig menstruasjon. Og med meg var det jo bare snakk om en liten klatt med rosa guffe. Sorry detaljer altså!

Hun på sykehuset var så fantastisk god å prate med. Det var godt å få roet nervene litt! Hun sa at hvis ikke hodet mitt helt klarte å stole på at det hadde gått veien, så kunne jeg gå å ta en blodprøve i dag og fredag bare for å se hvordan hcg'en steg. Etter samtalen bar det rett til legesenteret for å ta blodprøve for å si det sånn! Jeg kjenner at jeg trenger bekreftelse på at alt ser bra ut!

Jeg har også fått time til ultralyd allerede i uke 14! Fantastisk deilig at den kommer så kjapt! Ser man et bankende hjerte da, er det 95% sjangs for å føde et barn har jeg hørt og lest diverse steder. Det er jo helt fantastisk å tenke på!

Tenk at jeg skal bli mamma!! Innen året er omme har jeg en eller to små nurk i armene mine! DET er den beste tanken i hele verden <3

Yeah! That's me right there!

#ivf #prøverør #gravid #forsøknr6 #icsi #tvillinger?

Drømmer jeg?

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne! Jeg har løpt rundt som en forvirra vegglus i hele dag og kan ikke helt forstå hva som skjer!

Jeg har fått en POSITIV test! Jeg har masse graviditetssymptomer, og det er ingen tegn til mens i sikte! Men jeg kan ikke forstå at det kan være sant? Jeg kan bare ikke forstå det?!

6 smertefulle forsøk... Skulle det endelig gå? Bare sånn helt uten videre! Jeg hopper av glede!

Stille kan jeg høre Han hviske meg i øret, "mitt løfte til deg..." Jeg får frysninger! Mer kommer, men akkurat nå må jeg prøve å lande den rosa skya jeg har svevd rundt på i hele dag!

Jeg er så lykkelig! Så lykkelig, så lykkelig!

#ivf #prøverør #gravid #kanikkeforstådet #vårtur #endelig #Guderstor

Venter...

Har skikkelig mensenfølelse nå! Det virker som den er rett rundt hjørnet... Vet ikke hva jeg skal tro. Jeg orker ikke å vente lenger! Tiden går så uendelig sent!

Skapsymptomjeger

Hvordan i himmelens navn klarer folk å ikke kjenner etter? I hele TO uker?! Det er 14 lange dager det! Jeg hadde bestemt meg for å ikke kjenne for mye etter og ikke google noenting iløpet av disse to ukene, men jeg må ærlig innrømme at jeg stryker glatt på begge punkter! Man skulle tro at jeg hadde lært til nå, men det har jeg altså ikke!

Jeg har kjent etter, og det bekymrer meg, for jeg kjenner veldig lite... Jeg vet at alt er normalt, men jeg får en dårlig følelse. Ingen murring, ingenting! Vet at jeg også bare er på rugedag 5 eller noe i dag... Huff nå føler jeg meg dum! Dag 5, og jeg er allerede poco loco trainwreck til 1000! Å vente gjør meg totalt UTMATTET!

Jeg blir gal av å ikke tenke på det, ikke vente på det, ikke stresse og tenke positive tanker... Gal fordi jeg er livredd! Hvordan vil livet mitt se ut om 6-7 dager? Himmel eller helvete?

Faller jeg nå, faller jeg dypt!

Dypere enn før... Jeg orker ikke tanken på å gå igjennom det en gang til! Jeg orker ikke, makter ikke, vil ikke! Jeg VIL ikke!

....Positive tanker ja! Veldig lett!

Hvorfor skal det gå nå?

På den andre siden,

Hvorfor skal det ikke gå nå?

En uke igjen.

Jeg kjemper en evig kamp for å beholde troen på at dette skal gå!

Jeg er veldig på felgen om dagen... Sentimental og sårbar. Jeg gråter og er lei meg, men vet ikke alltid hvorfor. Noen ganger er jeg bare veldig glad i mannen, også kommer det enda flere tårer... Sånn som nå, bare fordi jeg skrev det! Jeg orker ikke meg selv akkurat nå! Jeg vil bytte kropp! Jeg orker ikke mer jeg... Jeg er utslitt!

#hanharlovetmeg #trustinhim #ivf #prøverør #påtide #sliten #utmattet

Ventetiden....

Endelig er vi i mål med "jobben" i forkant. Jeg fortsetter med klexane injeksjoner (blodfortynnende), prednisolon og lutinus og nå er det bare å smøre seg med tålmodighet! To uker fra nå.. 14... 13... 12... 10... 7... Søren klype, 14 dager er lenge!

Vi fikk ingen egg på frys som vanlig, men det gjør ingenting når jeg har to perfekte 4-delte gullegg trygt plassert i livmora <3 HÅP!!

#ivf #prøverør #nr6 #påtide #vårtur #venter #ønskebarn

Oh happy day

"Laben ringer deg etter klokka tolv i morgen med resultatet av befruktningen,"

Meg; Nistirrer på telefonen fra 11:56-12:27 da telefonen endelig kom. Jeg tok den og fikk presset ut et ynkelig hallo. Jeg tror hun kunne høre nervøsisteten i den andre enden og forsikret meg om at hun hadde gode nyheter. Hjertet mitt sank! Jeg ble så lettet!

13 egg ut, 7 brukende til ICSI, 6 befruktet! *klapp klapp klapp* De 6 andre eggene var ikke modne og kunne bare kastes. Lurer på hvorfor det er slik, noen som har erfaringer på området? Jeg må huske å spørre i morgen, det er så vondt å gå og lure.

Men uansett, jeg er OVERLYKKELIG over hele 6 av 7 befruktede embryo! Nå krysser vi alt vi har for normal utvikling til innsetting i morgen. Huff, det er noen nervepirrende dager! Det er ingen selvfølge at befruktningen skal gå i boks, uansett hvor mange egg man får ut.

Uansett hva dere tror på, send en tanke for oss. En tanke om at dette endelig skal gå vår vei! Vi trenger all støtte vi kan få

#ivf #prøverør #nr6 #snartvårtur #letthisbeit #mamma #gravid #ønskebarn

Engler i hvite frakker

Ahr, da var det hele over og vi er på vei hjem. Rusa som ei bie! Jeg tok valiumene litt for sent denne gangen, så de kicka ganske bra inn rett etter uthentinga var over. Pytt sann! Det gikk jo bra. Jeg må bare få lov til å rose alle englene som jobber ved sykehuset i Telemark. De er helt fantastiske! De lytter og tar så utrolig godt vare på deg! Jeg hadde et aldri så lite "panic attack" før vi startet, men en engel av en gynekolog og en mild koselig sykepleier brukte virkelig tid på å roe meg ned før de startet. Jeg er evig takknemlig for å få enda en god opplevelse i sekken, etter at vår første egguthenting var som tatt ut av helvete.

De vonde opplevelsene fra vår første uthenting henger over meg, selv om de 5 neste har vært både overkommerlige og tilnærmet smertefrie.

De fikk hentet ut 13, det var noen små eggposer på rundt 10mm de ikke ville tømme, da de også lå litt vanskelig til. Jeg hadde litt smerter underveis, men absolutt levelig og ingenting å klage over. Det er nok på tide å legge vonde minner bak seg tenker jeg. :) Nå skal jeg prøve å sove litt på vei hjem, forhåpentligvis uten å kaste opp i bilen. Tvi tvi! Sofa, pledd og netflix i armene til verdens nydeligste mann frister så inderlig og jeg kan ikke vente med å komme meg hjem!

16-eggs mor

"Du er jo rene klekkeriet," sa gynekologen under den innvendige ultralyden i går. Takk, jeg føler meg som et også!

På mandag er det klart for vår 6. egguthenting. Og jeg gruer meg veldig, som vanlig. Men jeg prøver så godt jeg kan å styre tankene mine mot noe positivt. Vi er jo tross alt veldig heldige. Heldige som har mulighet til å benytte oss av IVF, heldige som bor i Norge, har jobb, får sykepenger, har hus, god helse, familie og venner.

Vi har slitt i noen år nå.. Uendelige netter med våte putetrekk, dager med apatiske blikk og dype hjertesukk. Dager vi ikke orker å prate med hverandre og dager vi kunne ønske at vi ikke eksisterte i det hele tatt!

Jeg tenker over livet som det er, og hvorfor sorgen er så inderlig dyp og smertefull.

Er det fordi jeg sammenligner meg med andre? Deres liv, deres lykke. Menneskehetens mål og mening. Formere seg... Hvorfor kan jeg ikke bare koble av de ønskene? Hvorfor kan ikke jeg være den personen som ikke ønsker seg barn?

Ønsker jeg meg barn fordi "alle" andre har det?

Jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker meg noe A4-liv. Det gikk nettopp opp for meg nå, (!!) at den drømmen gikk jo rett inn! Jeg har en A2-jobb, en A5-mann, en A3-familie og et A6-liv. Ingenting er normalt!

Er det grunnen til at jeg higer etter det normale? Mann, barn, hund, stasjonsvogn, syforening og interiør tatt ut fra et nytrykt boligblad?

Hva vil jeg egentlig?

Hvis jeg lukker øynene mine på dagtid og lar meg selv fly inn i drømmeland, hva ser jeg? Ser jeg livet "alle" andre lever, eller livet jeg virkelig ønsker å leve?

Jeg går meg selv vill i en jungel av ønsker og sorg. Jeg blir evig forvirret! Jeg husker ikke lenger hvordan det var å være nyforelsket, full av forventninger og håp. Ønske om barn og bryllup. Etter 5 nederlag går jeg nå mitt 6. forsøk i møte fordi jeg nekter å gi opp! Jeg vil lykkes! Koste hva det koste vil av både penger, tårer og tapte liv. Men til hvilken pris og hvorfor? Fordi jeg på død og liv MÅ ha barn? Ahr, jeg skjønner det ikke lenger... Jeg ikke, men ønsker så inderlig!

Jeg ønsker meg ikke noe A4-liv, men jeg ønsker så inderlig å få holde en liten barnehånd! Mitt hjerte blør etter å være mamma. En A3-mamma som ikke bryr seg om å være den kuleste, hippeste, best kledde med huset klistret ut over midtsiden av boligavisen.

En mamma som bare av hele sitt hjerte ønsker og lengter etter å være nettopp mamma.

Det er kommer stadig opp nye tanker rundt det å bli mor. Hvorfor vil vi sette barn til en verden som fortsatt er så kald og ond? Er det egoistisk? Et håp om at fremtidens barn skal vokse opp med et ønske om å forandre den?

Nå som jorda er på randen av overbefolkning, er det ikke på tide at Gud oppdaterer oss til en nyere versjon? Human 1.2. Uten fordommer, uten ønske om makt, uten rasisme, hat og selvsagt, uten det inderlige ønsket om å formere seg. Bare en aldri så liten bug fix hadde vært greit.

Litt tankesortering mens klekkeriet går sin gang innabords. Deilig å få det "ut". Deilig å smile og le. Deilig å la meg sjarmere av mannens iherdige forsøk på å gjøre meg glad. Deilig å se han smile.

Wish me luck! <3

#ivf #prøverør #mamma #gravid #tanker #snartimål

Overstimulert?

Det er like før det tyter egg ut av diverse åpninger på kroppen min! Etter sjekk hos gynekologen i går fikk jeg se 16 fine små eggiser fordelt på de to fantastisk hardtjobbende eggstokkene mine! Jeg er jo veteran nå, med mine 5 forsøk i snippsekken. Og jeg begynner å bli rimelig dreven på dette med ivf, medisiner, bivirkninger, sprøyter og stikkpiller. (You just gotta love them!)

MEN jeg har aldri noensinne blitt så øm og stinn i buken under stimuleringa som jeg er nå! Eller dvs, etter forsøk nr 1 ble jeg lett overstimulert, men det var etter egguthenting var over og til og med da følte jeg meg ikke like oppblåst som jeg gjør nå! Magen min er som en ballong og jeg har gått opp 1,5- 2 kg på en uke! Det er vondt å sitte fordi det presser på eggstokkene og under den innvendige ultralyden var jeg sikker på jeg skulle besvime! De er så ømme!

Huff og huff! Jeg fikk ny time i morgen for å se hvordan eggposene utvikler seg og når den store egguthentingsdagen blir. Tvi tvi! Jeg spyr!

Jeg har ytret min bekymring for smertene jeg har opplevd tidligere, og ble beroliget med at jeg tross alt skulle få 25 mg petidin. (Tidligere har jeg fått 95 mg og fortsatt hatt intense smerter.) Så ja, de må nok grave litt dypere i lommene sine, for jeg sprer ikke beina for 25 mg, det er helt sikkert! Det er jo som en fis i havet!

Her ser dere grunnen til nærmest treningsforbud fra mannen (og tildels gynekologen), sykemelding og elefantkomplekser! (Nei, jeg vet at jeg ikke ser ut som en elefant, men av og til føler man seg som en alikevel)

Og... Bildet pynter på sannheten, magen er større enn den ser ut!

Første bildet er tatt før stimulering og det andre bilde er tatt etter 9 doser med 75 IE menopur og 100 IE puregon. I'm about to blow!

Over og ut!

Surrehøne på synarela

Blir jeg mer forvirra nå, glemmer jeg snart hvor jeg bor! 

Dagens lille synarela-tabbe:

Etter å ha vært til understellsjekk hos "musemester Vik", var alt klart for å starte med injeksjoner førstkommende onsdag. Jeg tenkte jeg likegodt kunne blande medisinene med en gang slik at de var klare. Jeg tok esken ut av kjøleskapet og satt den på benken. Pulveret i hetteglasset hadde klumpet seg sammen, så jeg ristet litt på det for å se om det løste seg opp. Så satt jeg det fra meg for å koble sammen sprøyta med saltvann, som skal blandes i pulveret. Pulveret i glasset var nå i ferd med å forsvinne, det bare forduftet helt av seg selv! Etter ca 1 min var glasset helt tomt. Pulveret var borte vekk!

Jeg ringte Ferring Norge for å høre om jeg fortsatt kunne bruke den når pulveret bare hadde forsvunnet av seg selv. Men da fikk jeg beskjed at det ikke var mulig at det skulle forsvinne av seg selv, og han lurte på om jeg hadde koblet på sprøyta, slik at det kunne ha kommet en liten dråpe inn og løst opp pulveret. Men nå sitter jeg her, og kan søren meg ikke huske om jeg gjorde det eller ikke!? Jeg husker rett og slett ikke, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke gjorde det. Pulveret løser seg opp ved bare en liten dråpe vann. Og i og med at hetteglasset skal være helt tett, var det umulig at det kunne skje av seg selv. Hetteglasset er forseglet med et lokk, det har jeg tatt av nå, selvfølgelig. Men tenkte jeg kunne løse mysteriet ved å se på et bilde jeg tok av det tomme glasset, men på bildet holder jeg selvfølgelig over toppen av glasset, så man kan ikke se om jeg har tatt av forseglinga eller ikke. Huff og huff... Noen ganger har man bare lyst til å leke struts og stikke hodet ned i bakken!

Det hele ender med en ny resept på menopur, og enda flere flyvende tusenlapper. Denne gangen rett ut av vinduet, hvis jeg rett og slett bare husker feil og menopuren jeg har her hjemme er i orden. Men det vil jeg aldri få vite... Æsj! Er det mulig å bli så surrete? Å ikke huske noe så enkelt! Neste gang jeg skal blande menopur skal jeg ha med meg vitner, slik at min mangel på konsentrasjon ikke genererer flere flyvende tusinger! Jeg slår meg selv i panna og sukker oppgitt, teller til tre og later som at dette aldri har skjedd! *plystre plystre*

Er det flere som blir surrehøner på nedregulering med nesespray? 

 

#surrete #ivf #icsi #baby #ønskebarn #gravid #prøverør

"Jeg fikk ikke blomster"-dagen...

Dagen hvor mine desperate ønsker bare virker som en fjern drøm... Vil den drømmen som føles så fjern og uoppnåelig noen sinne bli virkelig? Skal jeg også få oppleve å bli hedret med frokost på senga? Jeg drømmer om tidlig morgen med lyden av barbeinte barneføtter. Småengler med håret på snei og søvn i øynene! Men det er bare drømmer...

På denne dagen gjør facebook og andre sosiale medier meg kvalm. Kvalm av ren misunnelse og sorg over hvordan livet skulle vært for oss nå. Kvalm av realiteten, strevet og sorgen. Jeg er så sliten nå! Sliten av å gå og håpe, drømme og ønske.

Det faktum at jeg er en tikkende hormonbombe midt i vårt 6. prøverørsforsøk gjør ikke dagen noe bedre. Jeg er høyst utilregnelig sånn rent psykisk. Tårene sitter meget løst og alt blir så mye sårere enn normalt. Jeg er livredd for ukene som kommer. Om litt over to uker er det igjen tid for egguthenting og ukene som kan sammenlignes med ekstremsportveko på Voss! Nemlig rugedagene! De værste dagene, hvor håp og fortvilelse går hånd i hånd gjennom døgnets 24 timer. Jeg er sikker på at de dagene har både 48 og 90 timer i døgnet, og de to ukene føles som et langt år! Nervene står i høyspenn helt til det rosa dukker opp på papiret og drømmene igjen brister foran øynene dine.

Vil jeg noensinne se den positive testen som jeg så inderlig drømmer om? Hvor lenge skal livet stå på vent? Hvor lenge skal økonomien dreie seg om når vi skal ha nye forsøk? Energien og bankontoen står i minus hver måned!

Gratulerer med drømmedagen, alle ufrivillig barnløse. Måtte dagen fly fort forbi uten tårer og misunnelse! Og gratulerer til dere som har gått igjennom så mye, men endelig fått det til. En dag blir det vår tur! .....forhåpentligvis!


#ivf #prøverør #mamma #morsdag

Vet de hvor heldige de er?

Setter de seg ned og virkelig puster inn lykkerusen de lever i?

Vet de hvor heldige de er, de som har det? De som ønsker seg barn og får det, vet de hvor utrolig heldige de er? Er de takknemlige, eller tar de det for gitt? 

Mennesker med egne barn som skriver lange innlegg på debatter om hvor galt det er med prøverør og andre metoder for å skaffe seg barn, når det allerede finnes mange barn i verden som ikke har foreldre. Har de i det hele tatt rett til å uttale seg om noe så sårt, når de aldri har stått i situasjonen selv? Par som bestemmer seg for å få barn, og blir gravide etter tre måneder med prøving, har de rett til å fortelle oss at det vi gjør er galt og uetisk? Hvis de synes det er så fælt at par som sliter med å bli gravide, tyr til assistert befruktning og surrogati, fordi det finnes så mange barn i verden som trenger foreldre, hvorfor fikk de egne barn da? De kunne jo "bare" adoptert de også. De legger "ansvaret" på oss ufrivillige barnløse å ta oss av uønskede barn i verden, når ansvaret er like mye deres, alles eller ingens. De gir meg skyldfølelse fordi jeg ikke er villig til å hjelpe et barn i nød. De ønsker det ikke selv, men de synes det er på sin plass at vi gjør det fremfor ivf, sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati osv. Vi hjelper barn i verden med penger, via å støtte forskjellige organisasjoner. Det er vår måte å hjelpe på. Hvorfor er det ikke akseptert at ikke alle ufrvillige barnløse ønsker å adoptere? Er det ikke aksept for at jeg, som de fleste andre kvinner ønsker å bære frem et liv. Et liv av våre felles gener. Hvorfor er det ikke aksept for at par som sliter, gjør alt som står i deres makt til å oppnå det som så ofte beskrives som "livets lykke"? Har vi mindre rett, bare fordi det ikke kommer servert på et sølvfat?

Har de rett til å si, "så lenge du har penger nok, kan du tydeligvis kjøpe deg hva du vil her i livet!" De burde føle seg heldige med tanke på at deres barn sikkert kostet dem prisen av glide-middelet de brukte fordi det var så slitsomt å ha samleie to ganger om dagen for å treffe eggløsning. Det må ha vært fælt! Noen år etter sitter de på hytta med smilende barn lekende rundt seg. Mens prisen vi måtte betale ikke engang kan måles i penger lenger. Fordi pengene ikke betyr noe, selv om de faktisk kunne finansiert en hel hytte. 

Disse menneskene vet så lite om vår situasjon at det virker som om de tror adopsjon er gratis? 

"Det er ingen menneskerett å få barn." 

Nei, det er ingens rett å sette barn til verden, men vi er skapt nettopp for å befolke den. Ønsket om å formere oss ligger i vår natur, ikke i vår rett. MEN det er alles rett å gi etter for våre naturlige lyster og ønsker for livet her på jorden. Det er min RETT til å gjøre det jeg må gjøre (innenfor loven selvfølgelig) for min egen lykke. Så lenge det føles riktig for meg og ingen andre. 

De sitter på kafè og klager over sutrete unger, uvasket hår og et usminka fjes. De skal få lov til å klage, men vet de i det hele tatt hvor heldige de er? Har de tenkt over alternativet? Alternativet er mitt største mareritt! Min største frykt er å aldri våkne fra dette marerittet. Jeg orker ikke engang tenke tanken. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? 

Jeg bare lurer jeg... Fordi det er vanskelig for meg å forestille meg hvordan det er å leve i deres verden. Når min føles så uendelig ensom. Føler de seg heldige? For jeg føler meg dypt uheldig i min situasjon. Det føles litt som å stå utenfor på julaften og kikke inn på alle som koser seg sammen. Spiser middag, hygger seg, ler og smiler. Om jeg må stå på utsiden for alltid, hva skal jeg finne på for å gjøre livet verdt å leve? Jeg er ingen karrierekvinne, kommer heller aldri til å bli en. Hvis jeg forblir "tante-barnløs", hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hva skal jeg fylle det med?  

 

Av og til sliter jeg med å puste i det hele tatt. Virkeligheten vår er så ufattelig og ubeskrivelig vond. 

 

#ivf #prøverør 

Neglbite tenkeboks-drama

Ei vanskelig jul er lagt bak oss. Familieselskaper iført et påklistra smil. Begravelse og barnedåp på en og samme uke. Det er rart hvor mye man takler, hvor sterk man egentlig er når man ikke har noe valg. 

Et nytt år med nye muligheter står for døren. Er vi klare for å åpne den? Jeg vet ikke... Neglene spretter alle veier mens jeg sitter i tenkeboksen. Nettene blir evigvarende lange. Hvorfor kommer egentlig alle tankene på natta? Vidåpne øyne, mobilen går varm på google search, selv om man nå er ekspert på IVF og alt som hører med. Alle forumer er trålt opp og ned x-antall ganger.

Er vi klare for nye runder? Blir jeg noensinne klar for ny runde? Er det greit å starte opp selv om man ikke er klar? Takler jeg et nytt nederlag, nå så tidlig? 

Tanta har kommet på besøk igjen og planen er å starte denne syklusen. Dvs at jeg begynner med spray allerede om 19 dager. (HJELP!)

Planen er at jeg skal stå på både puregon og menopur. Jeg har prøvd begge, men aldri sammen. Jeg skal også bruke en annen spray denne gangen enn tidligere. Jeg håper synarela har mindre bivrkninger enn suprecur, slik at jeg kan være i jobb så lenge som mulig. Jeg blir helt tullete av suprecur. Det er helt ufattelig! Det er som å få ull på hjernen, ingenting fungerer! Det kan nok sammenlignes med ammetåke, for dere som er så heldige og ha opplevd det. Tårene sitter også meget løst under nedreguleringen, noe som er meget slitsomt i jobbsituasjon. En gråtende ambulansearbeider er vel ikke helt optimalt! Jeg er heldig som har en forståelsefull sjef og en helt fantastisk lege, som har veldig stor forståelse for hele situasjonen min. Det er et godt land vi bor i! 

Heier på alle dere tapre kvinner der ute! Vi er sterke! 

 

#ivf #icsi #prøverør #vilblimamma

 

 

 

Smerten

Det er så vondt! Så UFATTELIG UBEGRIPELIG vondt! Sorgen er smertefull! Fysisk smerte. Det føles som om hjertet revner. Knuses i tusen biter. Det er sorg. En utmattende sorg, en sorg som ikke ender, som ikke går over, men som bare blekner. En sorg som blusser opp og river i hjertet ditt. En stille sorg. Stille som en fjær som faller. Stille som en and på overflaten. Virkeligheten er en helt annen, under overflaten padler man. For livet. For å holde hodet over vann. En stille storm. En kald og guffen høststorm. Ingen kan se den. Men den er der, levende i deg.

Blodet strømmer og smertene i magen holder deg våken om natta. Bare for å minne deg på hva som har skjedd. Bare for å gni det inn. Strø salt i såret. Sparke deg når du ligger nede. Du kikker opp og spør hvorfor. Men du får ingen svar. Aldri. Ingen kan gi deg svar.

Sorgen bærer du stille med deg videre inn i livet. Mennesker vil si ting som vil føles som en kniv i siden. Du vil måtte smile tappert i situasjoner hvor du har mest lyst til å begrave ansiktet ditt i hendene dine. Gravide mager, barnevogner, sosiale medier fulle av babylykke, mammaråd, mamma-ditt, mamma-datt. Venner, familie og bekjente, som perler på en snor, popper ut babyer som om det skulle vært mangel på mennesker her i verden. Grotesk tanke? Sorry mac, det er slik det føles. Det var akkurat da DU ikke kunne få barn, at ALLE andre bestemte seg for å få det.    

Bunnen er langvarig depresjon, der har jeg vært, og der kommer jeg trolig aldri igjen. Dette går over, akkurat som fjortis forelskelsene ebbet sakte men sikkert ut jo mer tid du la bak deg. Jeg brenner ikke bilder av spedbarn og stikker nåler i gravide voodoo-dukker, men dog. Dette går over, det går bra!  Det tar bare litt tid. 

Smerten jeg kjenner forbauser meg faktisk. At en sorg kan gjøre så fysisk vondt! Jeg fjernet en føflekk hos legen i dag, hun sa at bedøvelsen kom til å gjøre vondt, og jeg kjente ikke et fnugg. Ikke en eneste ting. Nada nix. Før alt dette var jeg livredd for både nåler og smerte. Nå? Nå føler jeg meg som  verdens tøffeste jente. Bring it on! Smerten jeg går med i hjertet  gir meg styrke ut av en annen verden. Den gjør meg uredd! Men også sårbar. Tårer er jeg storprodusent av! Jeg tror ikke det er å lyve og si at jeg har grått mer enn hva et normalt menneske gråter hele sitt liv. Min tids Justin Bieber; Justin Timberlake sang, "cry me a river. Vær du sikker, Justin, "I`m on it! Anytime soon." Men det er godt også, jeg er glad jeg er i stand til å grine. Få det ut. Et godt utbrudd er som et tordenvær, alt klarner opp en liten stund etterpå. 

Ikke misforstå meg og ta meg for å hate alle andre barn og gravide mennesker her i verden. Jeg er kjempeglad i barna i livet mitt. Men alle dere i samme situasjon som meg vet hva jeg føler, og hvorfor jeg føler det slik, OG at jeg ikke kan noe for det. Jeg unner andre lykken, og elsker de små minimenneskene. Men sorgen gjør det bare så vanskelig å forholde seg til det. En dag vil tåka lette. Og til den dagen kommer fortsetter jeg, og mange andre tapre og tålmodige kvinner der ute, å bite tennene sammen, i håp om "bedre lykke neste gang." .....og neste gang.... neste gang.... og neste gang.


Jeg ber om å ikke våkne opp med et tungt teppe av sorg over meg

Jeg ber om  flere gode dager

Jeg ber om tørre putetrekk

Om færre sammenbrudd

Gode tanker

Styrke 

Mot 

.....Tålmodighet

<3


 

 

Latter til middag - tårer til dessert...

"Hva føler du nå?" Ah, det store spørsmålet!

Ja, hva føler jeg nå? Skuffelse, sinne, en enorm sorg, håpløshet, æsj, dritt og lort, på godt norsk! Men mest av alt bare en enorm tomhet. Tom for ord, tom for tårer. Tom, rett og slett. 

Redd! Redd for å måtte gå igjennom livet og føle meg meningsløs. Jeg har så mye omsorg å gi. Dette er så uforståelig! 5 forsøk? Jeg skjønner det ikke, legene skjønner det ikke. Det er ikke noe grunn for at vi ikke skal lykkes. Ikke som de har funnet enda i iallefall. 

Men dere, jeg har gode nyheter også! I går tok meg og mannen oss en biltur for å få lufta tankene litt. Plutselig ringte telefonen min. Ukjent nummer. Jeg var totalt oppløst i tårer, så jeg orket ikke å ta den. Umiddelbart etter at de hadde lagt på søkte jeg opp nummeret på gule sider.

Sykehuset i Telemark! 

Vi står på venteliste til ivf der, og har fått innkalling tildligst i februar, med lite sjangs for å komme inn før. Vi har stått på venteliste siden 4. forsøk i juni, og jeg har ringt og mast på de i hele høst om å få komme inn tidligere, men vi har bare fått avslag på avslag. Men nå hadde de fått en avbestilling neste uke, og lurte på om vi ville ha den timen. Gjeipen min lå på knærne, det er jeg helt sikker på. Jeg fikk ikke sagt så mye annet enn "øøøø, jaa, eh men øøø ja..."

"Ja, vil du ikke ha timen?" lød det i andre enden. "Jo, men. Ja, vi har akkurat hatt et privatforsøk, og jeg har fått negativ test I DAG liksom, så jeg vet ikke...?" Det er så rart at de ringte akkurat den dagen. Hadde de ringt på fredag måtte jeg jo sagt nei takk. Det gidde meg en enorm opptur, samtidig som det krever enormt mye pågangsmot av oss begge og skulle hive oss på ny runde allerede nå. Jeg må nok uansett ha en syklus i mellom, så det blir vel ikke oppstart igjen før mot slutten av januar. Huff, nå fikk jeg frysninger bare av å skrive det. Jeg er IKKE klar for det nå. Men tiden leger alle sår, som de sier. 

Jeg prøvde meg på litt trening i dag. Gruppetime på treningssenteret. Ikke så veldig smart tydeligvis. Midt i timen da jeg begynte å bli litt sliten, kjente jeg tårene bare presset på. "Hallo, ta deg sammen," tenkte jeg og kjørte på. Pulsen steg enda høyere og tårene bare sprutet ut? Bokstavelig talt, jeg hadde null kontroll. De bare kom, og jeg klarte ikke å stoppe dem. Aldri opplevd før. Rimelig pinlig. Så det blir nok ikke så mange gruppetimer på meg nå med det første. Jeg må nok komme meg litt mer på beina først.

Humøret svinger veldig. Jeg kan smile og le under middagen og hylgrine til dessert. Det er vel bare sånn det må være, det må ut på et vis. 

Jeg er ikke klar for at det skal være jul nå. Jeg orker ikke at det skal være det. Jeg har "mistet" mitt aller kjæreste nok en gang. Nok en gang har mitt høyeste ønske glippet foran øynene våre. jeg orker ikke å feire høytiden, orker ikke sammenkomster, late som om livet er topp. Smile, når sjelen er mørk som det dypeste hav. Æsj, jeg er så uendelig lei av det. Jeg blir sur av å tenke på det, det er så urettferdig! Vi burde kanskje lært at vi ikke burde gjennomføre et forsøk så tett oppmot jul, etter det som skjedde i fjor jul. Det er surrealistisk at vi sitter her igjen, i samme dritten. Uten resultater. Jeg kan virkelig ikke fatte det.

Vi er knust begge to. Sorgen er lettere å takle for hver gang, men tomheten blir bare større og større.

Livet er urettferdig! 

Vi ber om styrke til å takle hverdagen. Uten for mange sammenbrudd og våte putetrekk.

Takk for alle gode ord, dere er fantastiske <3 

#trust #in #God #klamrermegtilhåpet

Velkommen til helvete...

Er alt håp ute?

Jeg tok en test... And guess what?

Negativ

Selvfølgelig!

Er alt håp ute? 12 dager etter uttaket, 10 dager etter innsett.

Æsj! Jeg er knust!! Jeg hadde så troa på dette forsøket!

HVORFOR?? Jeg skjønner det ikke!!

Rugehøne

Tiden går så UFATTELIG sent! Hver time, hvert minutt, hvert sekund av dagen går med på å tenke på lille frø i magen! Jeg blir tullerusk, men jeg klarer ikke å la være å tenke på det! Jeg er så spent, så spent. Med god og dårlig følelse om hverandre, til og med nesten samtidig! Det er til å bli totalt sprø av! Ekstremsport for sjela!

Jeg er jo sykemeldt, så jeg har mye tid til å kjenne etter. Og det jeg kjenner er litt annerledes enn tidligere. Men jeg har blitt lurt av "hormonmonsteret" før, så jubelen henger ikke løst for å si det sånn! Jeg er så spent på grunn av at egget bare var 6 delt, og at det var innsetting på dag 2. Men det må jo være positivt at lille frø kommer hjem til mamman sin igjen så tidlig, isteden for å ligge i et varmeskap 30 mil unna den varme hula si.

Ved ivf klinikken har vi tatt blodprøve to uker etter uttak, mens ved fertilitetssenteret skal vi ikke ta test før torsdag om en uke, altså 15 dager etter innsetting.

Tidligere har jeg begynt å blø sånn smått i disse dager faktisk, så nå er jeg LIVREDD for å sjekke fargen på cyglogestrestene. Jeg ber uavbrutt om at dette skal gå slik vi ønsker, og at vi skal få verdens beste julegave i år! <3

10 dpo i dag

Rugedag 8

Jeg blir gal! Gal gal GAL!

Lille knert <3

Halleluja! Eggis lever! Nervene var rimelig frynsete da vi satt våre bein på klinikken! Vi ble møtt av en sykepleier og geleidet inn på et rom, hun ba meg kle av meg på underkroppen. Jeg pustet lettet ut og tenkte at hun ikke ville bedd meg om det om egget hadde sluttet og utvikle seg! 15 min senere var egget på plass. Egget var visst nok 6-delt. Tror ikke det er helt ideelt, men hva vet vel jeg? Jeg har alltid fått satt tilbake blastocyster, så jeg har ikke peiling på denne delingen.

Jeg fikk beskjed om å drikke mye vann før innsettingen, og pliktoppfyllende som jeg er, gjorde jeg jo det. Sykepleieren trykket ultralyden mot magen min, og jeg holdt på å sprenge. Livmora mi ligger bakover, så de slet litt med å se det de skulle. Hun trykket bare enda hardere, og unnskyld meg for detaljer her, men det var like før Dr.Nytun fikk seg en dusj! Himmel og hav! Egget ble perfekt plassert i det de kalte, "et bokeksempel" av en slimhinne. Den er så klar den! Like klar som innehaveren!

Nå sitter jeg her igjen! Dag 2 som ruger! Jeg er ei hormonell BOMBE! Dobbel dose cyglogest er ikke for pyser. I tillegg til cyglogest, går jeg også på fragmin (blodfortynnende sprøyter) og 4 tabletter prednisolon om dagen. Sistnevnte gjør meg totalt bunnløs! Jeg spiser som en hest, jeg er som en STØVSUGER! Mannen bare ler, selvfølgelig.

Oh, så sexy man føler seg kun iført et forkle på underkroppen!

Jeg er litt deppa og sliten. Aner ikke hvorfor, mistenker at det har noe med medisinene og gjøre. Men jeg prøver å være positiv og holde motet oppe. Men de kjipt tankene er ikke langt unna. Hvorfor skulle det funke nå, når det ikke har funket før? Hvor mye tør jeg å håpe? Jeg er rett og slett LIVREDD! Livredd for skuffelsen. Men åhr, som jeg håper jeg sitter med en positiv test om to uker!

Jeg er kokko i hodet!

Klukk klukk!

Hjertesukk

Forventningene har vært store til forsøk nr. 5. Fallhøyden kan ikke bli større enn den allerede er når man befinner seg på kanten av stupet for 5. gang. Bunnen kjenner vi godt begge to, så den kommer ikke som et sjokk om vi  havner der igjen.

Jeg skal ikke legge lokk på optimismen helt enda, men ståa er ikke helt som "planlagt" og ønsket. Planen var at vi skulle sette inn to perfekte egg, men nå, en dag etter uttaket har vi bare ett stakkarslig lite egg igjen. (Kjære Gud, la det være gullegget!) De andre 5 tok en tidlig juleferie!

Forsøket har vært veldig annerledes enn de 4 forrige. Andre medisiner, optimisme, kjærlighet, akupunktur og mye aktivitet.

Jeg har gått på Menopur istedenfor Puregon. Menopur skal visst nok gi litt færre egg, men desto bedre kvalitet på eggene. Dosen jeg gikk på var 137,5 ie, altså litt høyere enn dosen Puregon jeg fikk, som var 125. På Puregon har jeg fått ut 11-16 egg, med varierende grad av befruktning. Ved forsøk nr 4 hadde vi hele 9 befruktede egg dagen etter uttak, der 5 utviklet seg til blastocyster på dag 5. Med det friskt i minnet ble jeg mildt sagt rimelig skuffet over 6 egg ut, og kun ett egg befruktet. 

Hjertet mitt sukket, håpet gikk i dass og optimismen fikk seg en trøkk 16. Ett egg!? Æsj... tenk om det ikke lever i morgen. Tenk å ha betalt alle disse pengene, for så å ikke engang få satt noe tilbake? Huff! 

Det er så vondt! Alle vonde tanker dukker opp, det finnes ikke håp igjen. Det er så vanskelig å være positiv når man har gått igjennom så mye! En måned med helvete, for å si det mildt. 

Jaja, da sitter vi her på hotellrommet i Oslo. Lettet over å ha kommet så langt, samtidig som vi er redde for at vi reiser tomhendte hjem i morgen.

Jeg sitter å undrer på hvordan det vil være å få en positiv test igjen, samtidig som tankene mine vandrer over på hvordan jeg kommer til å takle enda et nederlag.

Jeg har så mange spørsmål, men ingen har svar. Hvorfor blir ikke flere egg befruktet? Hvorfor har jeg, bokstavelig talt, blødd ut så mange perfekte blastocyster? Hva gjør jeg galt? Skulle jeg spist annerledes? Gjort noe annerledes? Er det ikke meningen at vi skal få barn? Bør vi gi opp? 

Solskinnshistorier mottas med takk, for nå er humøret så og si på bunn! 




 

#ivf #prøverør #mamma #gravid

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Mai 2015 » April 2015
hits